Det er ganske merkelig at så få kunstnere har latt seg inspirere av billedskaperen Edvard Munch. Både i samtid og ettertid har malerne styrt unna hans motivkrets og fremstillingsform, som om han er en gigant man ikke kan måle seg med, eller overgå. Derimot synes Munch å være en uuttømmelig kilde til problematisering og utforskning for kunsthistorikere og estetiske filosofer, særlig på grunn av de siste tiårenes språklige innfallsvinkler. Etter at den konseptuelle vendingen slo igjennom på 80- og 90-tallet åpnet kunsten en ny virkelighet for oss – ikke bare kunne alt være kunst, men kunsten inneholdt også alt.