Americana-musikken er et stadig ekspanderende telt, et mylder av den folkelige musikken som først ble eksponert for et stort publikum for nesten hundre år siden. En start, et populærmusikkens big bang, overlegent beskrevet i Bernard MacMahons nye dokumentarfilmserie, «American Epic», med tilhørende plateutgivelser. For tre uker siden hørte jeg den amerikanske soul/blues-sangerinnen Julie Rhodes live for første gang. Også det en skjellsettende opplevelse, da Rhodes og hennes band besøkte Norge for første gang, og på kort varsel fikk i stand en konsert på Siste Reis i Halden, kilt inn mellom annonserte stopper i Oslo og Trondheim. Etter å ha overvært intense nitti minutter med en stemme som har blitt sammenliknet med Aretha Franklin, Etta James og Janis Joplin, vandret jeg ut i sommernatten med følelsen av å ha hatt en sjelden klype-seg-i-armen-opplevelse.
Plateåret så langt: Med en smålurvete bukett angloamerikanske godbiter som har flydd godt under de fleste radarer.
Skakt og fortryllende
Gode til glitrende plater i relativt stort spenn i svake tider for gitarbandet og det som pleide å hete indierock.
Skal ikke være lett å definere seg på utsiden, nå som selv indie er omtrent like uavhengig som en helt middels klientstat. Med indie-distributøren Orchard kjøpt opp av giganten Sony, sammen med tyske Finetunes og norske Phonofile. Med Alternative Distribution Alliance, som huser blant andre Beggars Group og Sub Pop, strategisk plassert under Warner. Og med underselskaper under underselskaper under underselskaper under Universal-paraplyen. Mer uoversiktlig med tre oppkjøpshungrige sværinger enn den gang det var seks, fem og fire major labels og alle skulle finne det nye R.E.M., eller Nirvana, eller The Strokes, eller hva som var øyeblikkets skål.