En av de første pasientene jeg hadde ansvar for som sykepleier var en gammel dame med smertefull gikt, hjertesvikt og begynnende demens. Hver kveld da hun la seg ba hun til Jesus om at han skulle komme og hente henne. Og hver morgen konstaterte hun skuffet at han ikke var kommet i natt heller. Jeg hjalp henne opp av senga og rakte henne, med blandede følelser et beger med medisiner som skulle regulere hjertesvikten, fortynne blodet og dermed holde frelseren på avstand nok et døgn. Jeg stilte både legene og sykepleierne spørsmål om hvorfor vi fortsatte å behandle hjertesvikten når hun så eksplisitt ønsket å dø, men ble avspist med at de pårørende ønsket det – det var ikke noe diskusjonstema.