Forholdet mellom arbeiderbevegelsen og kirka har til tider vært svært konfliktfylt, som Nils Ivar Agøy har skrevet interessant og spennende om i boka «Kirken og arbeiderbevegelsen. Spenninger, skuffelser, håp» (Fagbokforlaget 2011). Den anbefales til alle som er interessert i temaet. Presteskapet tilhørte tidligere samfunnets overklasse, og kristendommen ble brukt av makthaverne som et slagkraftig våpen mot den framvoksende arbeiderbevegelsen. Kirkeledere, teologer, prestelærere og prester mente øvrigheten hadde sin myndighet fra Gud og ikke fra mennesker. Gisle Johnsen, teologen med størst samfunnsinnflytelse i andre halvdel av 1800-tallet, gikk hardt ut mot den sosiale likhetstanken hos venstrefolk og sosialister. Arbeideren måtte akseptere den standen han var havnet i som en guddommelig anordning, «given og anvist ham af Gud». Økonomisk ulikhet var i siste instans villet av Gud. Dette skapte naturlig nok skarpe konflikter mellom arbeiderbevegelsen og kirka. Det var et ektefølt hat mot «svartkjolene» i mange arbeidermiljøer. Samtidig var det også sterke berøringspunkter. Både indre- og ytremisjonen var folkelige bevegelser som organiserte arbeidsfolk, bønder og fiskere. Det lutherske misjonsselskap, som feirer 175-årsjubileum i disse dager, omtalt i Vårt Land fredag, bygget allerede fra 1842 opp en landsdekkende organisasjon, som ble en inspirasjon for arbeiderbevegelsen. Og mange kristne engasjerte seg sterkt i arbeiderbevegelsen.