Det er gjerne to ting som stikker seg ut i intervjuer man hører og leser med den amerikanske pianisten og komponisten Matthew Shipp. Det ene er at han er imøtekommende og snakkesalig, det andre er at han ikke holder noe tilbake når han har sterke meninger. Og slike meldinger avleveres gjerne krast, syrlig og i bitende ordelag. Endog ofte ispedd profaniteter. Ikke helt ulikt hvordan han er som musiker. Litt flåsete sagt, selvsagt, men det er noe der. Enten man opplever Shipp som solopianist, i det klassiske pianotrioformatet, eller hører ham i de mange andre konstellasjonene han har spilt i, så er det både noe innbydende og betagende ved det han gjør, samtidig som det rives og røskes ved lytterens komfortsone med brå byks og skarpe kanter. En slags vag følelse av at her er det noe veldig kjent, selv om man ikke helt kan sette fingeren på hva, før man innser at man er i et helt fremmed terreng.
