For noen år siden fant jeg et ukjent manuskript med tittelen «Jødeproblemet», en stor samling aforismer og korttekster, skrevet av den norske lyrikeren, essayisten og kulturkritikeren Alf Larsen (1885-1967). Han var antroposof, dypt verdikonservativ og sterkt kritisk til det meste i sin samtid. Han har blant annet fått honnør for å være tidlig ute med en kritikk av nazismen som ideologi og av Vidkun Quisling. Han var også kjent for å dyrke et sterkt polemisk språk. Om han i sin naturlyrikk var følsomt åndelig, kunne han i sine polemikker og essays være hensynsløs. Men dette manuskriptet var noe annet. Det var tekster skrevet med et brennende hat, så intenst at det var vanskelig å forstå. Men så mye forsto jeg, det var skrevet av norsk litteraturs største antisemitt.