I et svar til mitt innlegg 20. februar skriver Øyvind Østerud at han selvsagt er oppmerksom på at det finnes en rekke seriøse analyser av Donald Trumps politikk og vei til valgseier, selv om han i sin kronikk 18. februar ga inntrykk av at disse druknet i en overflod av lettvinte paralleller mellom Trump, Mussolini og Berlusconi. Hvorfor skulle «trumpologien» ellers kunne beskrives som «havarert»?