For en tid siden skreiv jeg på denne plassen at Unge Venstre på slutten av 60-tallet kunne være noe rebelsk. I dag vil jeg først nevne partiets nominasjonsmøte (1969) i Oslo hvor de unge stilte bitre spørsmål om våre alliertes forbrytelser, mens de «voksne» ikke ville svare: Det tause flertall stemte dem resolutt bort fra lista. Og Andreas Hompland ble fratatt ordet fordi han ikke hadde stemmerett i Oslo.