I en kommentar til min kronikk om en ny norsk studie av stress hos de minste i barnehagen, sår Carl Chr. Glosemeyer Andersen (7. januar) tvil om høyt stressnivå er negativt for små barn, og er kritisk til min sammenligning av situasjonen for barn og fisk. Både oppdrettslaks og små barn reagerer med økt stress ved radikal endring av livsmiljø. For barnas vedkommende gjelder dette overgangen fra hjemmeomsorg til institusjonalisert omsorg, som viser seg å være mer krevende enn antatt. Målinger av barns kortisolnivå viser at ettåringene reagerer med stress på sitt nye miljø i barnehagen. Andersen hevder at stress kan være positivt, som når barna i barnehagen møter motstand, mobiliserer, mestrer og lærer. Slik kortvarig stress er imidlertid noe annet enn den typen stress som den norske studien har avdekket: De minste i barnehagen har en vedvarende stressreaksjon hele dagen, uken igjennom, og dette knyttes til den utfordringen det er for barnet å være i barnehagen, alene uten den tryggheten som mors og fars nærvær gir. Foreldrenes lange fravær fører til en permanent alarmberedskap i barnets kropp og gir seg utslag i forhøyet stressnivå. Dette ansees ikke som positivt for barnet, tvert imot uttrykker forskerne bekymring på barnas vegne.