Avstanden mellom notebilde og ønsket klingende musikk
Lite er mer givende enn å forme ut noe nytt. Skaper man musikk, kan veien fra øyeblikket da en fornemmelse eller idé planter seg i hodet, til et stykke klinger ut fra et ensemble være kort, og den kan være lang.
Gleden ved å spille noe man har skapt aleine eller sammen med andre, og høre det klinge ut som musikk som andre kan lytte til og oppleve noe gjennom, er uansett vanskelig å beskrive. Det oppleves utrolig meningsfullt.
Men veien fra idé til musikk er underlig, den har nye hindringer hver gang. Noen ganger er det umulig å spille ut ideen som har forma seg i hodet. Ideen gir full mening inni hodet, men ingen mening når den skal spilles ut på instrumentet.
Ofte kommer man seg heller aldri videre fra ideen, det lille motivet som går som et evig hakk i plata, og klarer ikke å forme ut noe som er noe mer enn et enerverende lite riff. Andre ganger har ideen starta som en fabulering med instrumentet, da gir den selvsagt mening når man spiller, men så viser den seg umulig å formulere ut på noter.
Det er en liten kamp å stappe gjenstridig musikk inn i noter, inn i taktene, for deretter å høre det man har skapt som syntetisk midiklang – en like bedrøvelig opplevelse hver gang.
Å notere musikk er et fag man må jobbe for å beherske. Det ligger trening bak presis språkføring, og det ligger også mye trening bak presis musikknotasjon. For en som er trent i muntlig overføring av musikk, oppleves notasjon som noe av et fremmedelement. Det er så mye enklere å spille det en vil fram til enn å notere det.
Men noen ganger må musikken representeres ved noter, og musikere som leser noter raskt og i tillegg klarer å oppfatte den til tider store avstanden mellom notebilde og ønsket klingende musikk fra noteskriveren, er en gave til alle som skriver musikk.
Ganske nylig møtte jeg en kollega på en festival som kunne fortelle om et noteprogram der en kunne spille inn musikken, så kom den ferdig skrevet ut på noter. Dette er langt fra noe nytt, musikere har sittet med midikeyboard i lange tider og spilt musikk som kommer ut som noter.
Men i dette programmet kan en spille på hvilket som helst instrument, og i etterkant får man opp et notebilde. For godt til å være sant? Ja, kanskje litt. Notene som kommer fram er smått forvirra over det de skal representere, og mye opprydding i små og store – og til tider fornøyelige – misforståelser må til.
Uansett metode er det for alltid en kamp å skape om den vidløftige fornemmelsen i hodet til et konkret verk forma som noter på en serie A4-ark.
Anne HyttaHardingfelespiller og fast spaltist i Musikkmagasinet
