Jo mer jeg skriver ser jeg at jeg ikke skriver det jeg vil, men det som må skrives, det som vil skrives. Jeg tenker gjennom å skrive, det er nødvendig for å forstå. Den samme letingen finnes i Clarice Lispectors tekster, hennes måte å skrive på er elting av et spørsmål, setningene skyves rundt og formes til hovedpersonens tanker, mens Lispector selv virker som hun puster gjennom ordene. I hennes prisbelønte debutroman «Nær livets ville hjerte» (1943) som nå er oversatt til norsk, sier hovedpersonen Joana at hun liker å «utvikle en tankerekke uten plan, bare følge den.» Det er en god beskrivelse av hvordan det kan oppleves å lese Lispector.