Ian Burumas «Vekten av skyld» – «Wages of guilt» – kom første gang ut på engelsk i 1994, men er like aktuell i 2016: Den påstanden lar jeg stå ubegrunnet. «År null. En fortelling om 1945», den engelsk-nederlandske historikeren og forfatterens forrige utgivelse på norsk, var en av fjorårets viktigste. Den handlet om hvordan ofre og gjerningsmenn møtte hverdagen det året historiens hittil mest ødeleggende krig endelig tok slutt. I «Vekten av skyld» konsentrerer Buruma seg om de to aggressorene som utløste katastrofen, Japan og Tyskland. Begge slapp et helvete løs fordi de så på seg selv som herrefolk. Etter krigen stod de overfor samme oppgave: innse vrangforestillingen og ta ansvaret for det de hadde gjort. Vi vet hvor langt inne det satt: I Tyskland var det ikke gjerningsmennene og deres håndlangere, men sønnene og døtrene som maktet å se Hitler-tiden i hvitøyet uten å bortforklare og unnskylde. I Japan fantes det så sent som i 1992 bare ett krigsmuseum som landets drøyt 120 millioner innbyggere kunne oppsøke hvis de ønsket å få en forestilling om det som hadde skjedd femti år tidligere.