For noen år siden var jeg på julegudstjeneste i Vestre Aker kirke i Oslo. Jeg husker akkurat den gudstjenesten godt av én spesiell grunn. Presten, Helge Fisknes, beordret de som satt inn mot midtgangen, ut på gulvet, slik at de dannet en kjede fra alteret og ned til kirkedøra. En kvinne med et spedbarn i armene reiste seg på første benk – barnets mor, viste det seg seinere – og rakte barnet til den første i kjeden. Presten ga beskjed om at barnet skulle sendes ned gjennom kjeden, fra armer til armer. Vi som ikke var en del av kjeden, kunne se hvordan barnet med største varsomhet ble sendt fra menneske til menneske, ned hele midtgangen. Ansiktene til de som tok imot barnet, forandret seg, myknet, og de smilte. Det var som om alle vi i kirkerommet forandret oss. Plutselig var vi mennesker.
