Kritikere av den såkalte virkelighetslitteraturen har påpekt at det ikke kan være sånn at estetikken alltid skal trumfe etikken. Det vil si at en tekst som for eksempel inneholder alvorlige beskyldninger mot andre mennesker ikke automatisk bør gå fri fra etiske og strafferettslige vurderinger, bare fordi noen har stemplet den som skjønnlitteratur. Dette likner på en hundre år gammel problemstilling i billedkunsten. Skjønt her er det i første omgang ikke etikken som utfordres, men fornuften. Fornuften vår sier oss at det sykkelhjulet vi nettopp så ligge slengt ute på gata, er nøyaktig det samme sykkelhjulet vi i neste øyeblikk ser utstilt inne på et kunstgalleri. Men fordi noen har lært oss at det ene skyldes en tilfeldighet, mens det andre er et kunstverk, ja, så betrakter vi dem som to helt ulike gjenstander.
Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Det er helt usannsynlig føkka at en femtiåring brenner opp sine foreldres pønksamling i protest mot kommersialiseringen av pønkrocken.
Pønk, anarki og antiklimaks
Om å tisse i motvind og fyre opp med cash.
Nå skal jeg si noe om det å brenne sin pønksamling. Om det å bokstavelig talt sette fyr på gamle plater, kassettbånd og t-skjorter med oppsiktsvekkende trykk. Det er ikke så ofte noen gjør det nemlig, og det er åpenbare grunner til det. For har man nå en gang skaffet seg en masse sånne ting finnes det betydelig bedre måter å kvitte seg med dem på hvis man nå skal fornekte deres betydning eller late som man har vokst fra dem.
