Ingen fanger det forbigående som Sebastian Helling.
I en vaskehall øst i Oslo har Sebastian Helling lagt til rette for det perfekte øyeblikket.
I en vaskehall øst i Oslo har Sebastian Helling lagt til rette for det perfekte øyeblikket.
Ingen fanger det forbigående som Sebastian Helling.
Kritikere av den såkalte virkelighetslitteraturen har påpekt at det ikke kan være sånn at estetikken alltid skal trumfe etikken. Det vil si at en tekst som for eksempel inneholder alvorlige beskyldninger mot andre mennesker ikke automatisk bør gå fri fra etiske og strafferettslige vurderinger, bare fordi noen har stemplet den som skjønnlitteratur. Dette likner på en hundre år gammel problemstilling i billedkunsten. Skjønt her er det i første omgang ikke etikken som utfordres, men fornuften. Fornuften vår sier oss at det sykkelhjulet vi nettopp så ligge slengt ute på gata, er nøyaktig det samme sykkelhjulet vi i neste øyeblikk ser utstilt inne på et kunstgalleri. Men fordi noen har lært oss at det ene skyldes en tilfeldighet, mens det andre er et kunstverk, ja, så betrakter vi dem som to helt ulike gjenstander.