Hvis en forsøker å sammenfatte Susan Sontags virke, blir en slått av hennes flersidighet: fra 1960-tallet til sin død i 2004 skrev hun mengder av essays, kritikk, monografier innen flere kunstarter, romaner, skuespill, filmmanus, samt at hun regisserte film og teater. Nå er også dagbøkene hennes fra hele perioden delvis utgitt. I essayet ‘Thirty Years Later’, som står i «Where the Stress Falls» (2002), ser hun tilbake på sin egen utvikling og kommenterer gjennombruddsverket «Against Interpretation». «I was a pugnacious aesthete and a barely closeted moralist,» skriver hun – en iherdig estet og en moralist som knapt hadde kommet ut av skapet. Det var riktignok estetisismen som fanget 1960-tallets lesere, appellene til kunsten som overflate, spill og erotikk, motstanden mot den «tolkningen» som ble oppfattet som falsk dypsindighet.