Den tomheten som enkelte ganger kan ramme en kritiker, i det øyeblikket man akkurat har lest boka ferdig, lagt de håndskrevne notatene til rette og åpnet et blankt dokument på laptopen, kan kanskje minne om Hanna Tidemanns tomhet. Sett utenfra skulle man tro alt var i sin skjønneste orden, men så står man fast, og begynner å bruke vendinger som «den skjønneste orden» uten å tenke seg om. Man rammes av selvbevissthet, tvil, ordene faller døde til jorden – oppgaven virker meningsløs. Egentlig er situasjonen privilegert, man skulle bare tatt seg sammen, men sjekker i stedet innboksen.