Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Essay

Virkelighetens øde øy

1700-tallet: Den moderne romanen er en komplisert og usannsynlig konstruksjon som vi må hegne om.

Det er en gammel historie. Men den er viktig. Så la oss fortelle den en gang til. Våren 1719 utkom en tjukk bok i London. På kort tid snudde den opp ned på hele bokmarkedet i byen. Boka handlet om en sjømann fra York: Etter at han første gang seilte fra England i 1651 hadde han opplevd utrolige ting på havet. Han hadde blitt kidnappet av mauriske pirater, levd to år som slave i Nord-Afrika. Han hadde rømt med et skip til Brasil, slått seg opp som plantasjeeier i den nye verden. På en sjøreise til Vest-Afrika for å skaffe slaver hadde ulykken vært ute igjen: Slaveskipet forliste, og som eneste overlevende drev sjømannen i land på en øde øy. Utrolig nok klarte den skipbrudne å bygge seg opp en slags tilværelse i ensomheten, ved hjelp av egen oppfinnsomhet og utholdenhet. Nesten 28 år overlevde han blant palmetrærne på tropeøya før han forlot det merkelige paradiset sitt, ved hjelp av et engelsk skip som tilfeldigvis la til ved stranda. Den 11. juni 1687 var sjømannen endelig tilbake i London. Den tjukke boka fra 1719, som fortalte i detalj om årene på øya, var ganske enkelt selvbiografien til den skipbrudne: Livshistorien og de underlige og overraskende eventyrene (komplett med årstall og datoer) til sjømannen Robinson Crusoe fra York, «Written by Himself», som det står klart og tydelig, svart på blekgult, saftig klutepapir, nederst på det aller første tittelbladet fra april 1719.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen