Å lese en roman fra en fremmed kultur er eksotisk, det er både lesningens styrke og problem. Første gang man leser en roman fra et land som Nigeria – det kunne ha vært India, Kina eller Brasil – blir man fanget av det ukjente. Av skildringene av harmatan-vindene fra ørkenene i nord, av hibiskusblomster, og matretter som jollof ris og garry. Boka er leserens første reise til opplevelser man aldri har hatt og kanskje aldri skal få. Men den neste gangen man leser seg til Nigeria, eller India, Kina og Brasil, så har man allerede vært der. Det som var nok første gangen, framstår som gjentakelser. Det er noe blodig urettferdig over dette. Byer som New York, London, Paris, Wien, ja til og med Oslo skildres igjen og igjen i litteraturen og i kulturen. De er kulisser for tusen ulike fortellinger, uten at det oppleves gjentakende. Men eksotismen gjør at det utenfor den kulturelle maktens episenter sjelden er plass til mer enn én fortelling om gangen.