I krigsårene leiet min bestefar et hus på en gård i Gausdal. Han var blid, og jeg var der i alle sommerferier og leste høyt for ham. Toto het en gammel kone på gården. Hvor gammel, visste hun ikke selv, var det ingen som visste. Hun hadde bodd der i lange tider, fra før bonden på gården var født. «Hu Toto er klein», sa folk. «Hu er klein oppe i hugu sitt». Lese og skrive hadde hun aldri lært. Hun gikk omkring i sin egen verden og fikk være i fred i den.