Tue Andersen Nexø
Vidnesbyrd fra velfærdsstaten
Sakprosa
Arena Monografi 2016, 200 sider
Det kan virke som et vågestykke når litteraturforskere putter en bunke vidt forskjellige litterære verk i en suppegryte og forsøker å snuse seg fram til såkalte «tendenser». Det oppfattes kanskje i stigende grad som et besynderlig nerdete grep, i takt med at litteraturvitenskap, med sine gode intensjoner om opplysning, skrumper inn og bort fra samfunnet, og vekk fra det offentlige ordskiftet. Nå senest med det danske tidsskriftet Kritiks tragiske død. Nerden har likevel alltid vært en heltefigur i min verden, og det er ingenting formalistisk over Tue Andersen Nexøs arbeid. På den måten kan en si at han selv er del av den sosiale vendingen han forsøker å påvise i boka med det nydelige bokstavrimet i tittelen, «Vidnesbyrd fra velfærdsstaten». Her har han puttet de siste 20–30 årenes samtidslitteratur fra alle skjønnlitterære sjangre i suppegryta si for å ettersøke endringer i måten samfunnet, forstått som ruinene fra velferdsstaten, beskrives.