Tilfeldighetene vil at Jens M. Johanssons nye, kritikerroste roman «Et godt liv» havner på skrivebordet mitt dagen etter at jeg har hørt Sidsel Endresen og Stian Westerhus på jazzklubb i Moskva. I halvannen time har hun småsunget, nynnet, plapret, stammet, jamret, tryglet, rast med og mot en gitar som i lange partier blir traktert med fiolinbue og et ukjent antall elektroniske knapper og pedaler som Westerhus må danse som en sjaman mellom for å rekke over. Ut av høyttalerne har det vellet klanger og lyder som jeg ikke tror musikerne selv engang visste fantes før de ble til, vondt vakre, skjærende stygge, til margen personlige og suverent hevet over alle publikumsforventninger, enhver konsensus, enhver opplest kontrakt om hva «god musikk» skal være.