Det er en forutanelse i de første taktene av Benjamin Brittens «War Requiem» med det oppadgående halvtonetrinnet i strykerne, fløyte og kontrafagott før koret lavmælt setter inn med Requiem / Requiem aeternam. Og det dreier seg først og fremst om en dyster forutanelse om et verk som kommer til å bli rystende. Ikke først og fremst fordi tonespråket er så krast, for det er det ikke, men snarere fordi verket har et så sterkt budskap. Britten var jo pasifist og ville skrive et rekviem for fred. Så han tok den tradisjonelle rekviemteksten på latin og satte den opp imot en sangsyklus med engelske antikrigsdikt av poeten Wilfred Owen, som døde under første verdenskrig.