Lenge har jeg vegret meg for å kjøpe bil, lenge ville jeg ikke være en som kjører bil. Jeg har to barn og alle de bekymringer og bølgende sinnsstemninger som følger med. Hittil har jeg ikke savnet det å ha bil, det som følger med av EU-kontroller, ukjente motor-ulyder, steinsprut og dekkhotell, samtalene med andre foreldre om lasteplass og fremovervendte eller bakovervendte barneseter og leiebil i utlandet. For meg har det holdt lenge med de nære ting: Hvor barnas gummistøvler og drikkeflasker er, og hva med skift, er det turdag i dag, og hvordan blir det i morgen, skal vi tilbake til barnehagen etter ettårskontrollen, etter vaksinen, eller er det utenfor kjernetiden?