De islandske riddersagaene har et langt dårligere ettermæle enn islendingesagaene, men kan fortelle vel så mye om samfunnet på øya.

Islendingenes store bidrag til verdenslitteraturen er islendingesagaene. Sagaer som «Njåls saga» og «Egils saga» er blitt sammenliknet med Shakespeares skuespill og Cervantes’ «Don Quijote», bortsett fra at deres forfattere er ukjente. Men islendingene produserte langt mer enn det vi kaller islendingesagaer. Ser vi kvantitativt på saken, var islendingene langt mer opptatt av eventyr om superhelter, monstre og magi enn av de «realistiske» islendingesagaene.