I sommer leste jeg Napoli-kvartetten av Elena Ferrante og oppdaget at det jeg trodde var lett lektyre egentlig var sylskarpe betraktninger rundt kjønn, vold, fattigdom, utdannelse, klasse og ideologiske politiske kamper. De sterkeste skildringene er dem som handler om den konstante volden mot jenter og kvinner: fra fedre – og mødre, brødre, kjærester, ektemenn – i Napoli, i etterkrigstiden, i en fattig bydel. Er du en ekte mann, slår du jentene dine. Er du kvinne, må du tåle å bli slått og voldtatt av ektemannen i hjemmet, for det finnes ingen utvei, utover de løgnene og strategiene du selv klarer kommer opp med. Ferrante viser hvordan kulturen former menneskene i den, både menn og kvinner. Når mulighetene for endring virker små, gjelder det å tilpasse seg raskt.