Venner og familie som vet mer om Russland enn jeg, hevder at det er et typisk trekk ved den russiske folkekarakteren å handle først og tenke på konsekvensene etterpå. Her skal ikke denne uhellsvangre påstanden legges på vektskålen, bare konstateres at da Mikhail Gorbatsjov satte i gang den politiske reformprosessen som på kort tid lærte vesteuropeerne to nye russiske ord – perestrojka og glasnost – var målet ikke å avvikle, men vitalisere Unionen av sosialistiske sovjetrepublikker. Det var i 1985. Seks år senere avgikk den samme unionen ved døden som «folkerettslig subjekt og geografisk-politisk realitet», mens Gorbatsjov selv ble tvunget til å forlate Kreml. Det er i dette sannhetens øyeblikk «The New Russia» (2016) åpner. Bokens russiske originaltittel «Posle Kremlja», «Etter Kreml», er mer presis fordi den både plasserer fortellingen i en nøyaktig historisk kronologi, og knytter den eksplisitt til forfatterens eget livsløp.