Jeg er gutten som kom gråtende hjem etter første skoledag. Ikke fordi noen hadde vært ekle med meg, men fordi jeg hadde glemt navnet på sangen vi hadde lært. Det var uutholdelig, en smerte jeg til da aldri hadde opplevd før. En skam. For meg. Vi hadde fått det som lekse til neste dag, å minnes navnet, og ikke glemme sangen. Jeg var bunnløst fortvilet. Ikke engang synet av den nye, blå ranselen som jeg satte på gulvet innenfor døren, hjalp på humøret. Tårene trillet. Dette, som skulle vært min største dag i livet, kjentes ødelagt. Det hjalp ikke at jeg som den eneste i første klasse kunne både lese og skrive, og at læreren hadde sett på meg med smil i øynene. Tilgriset! Det var den – dagen min.