Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Kroppen treng ei stemme

De nære ting22. juli 2016

I boka «The wounded Storyteller: Body, Illness, an Ethics» frå 1994 tek den kanadiske professoren i sosiologi Arthur W. Frank utgangspunkt i korleis den som har ein alvorleg sjukdom kan miste retning og kart i livet og då vert nøydd til å tenkje annleis og nytt. Han hevdar at det er nyttig å bryte tausheten som kan omgi den alvorleg sjuke. Ved både å formulera sin eigen historie og ved å dela den med andre, bryt ein ned einsemda og skapar ein meir meiningsfull samanheng for opplevinga.

Fem år etter

Med Utøya som arbeidsplass

LivetAstrid Hauge Rambøl foto: Siv DOLMEN22. juli 2016

MINNER: Jørgen Frydnes har hatt ansvaret med å forene AUFs og de etterlattes ønsker om hva Utøya skal være i framtida. – Det var viktig for alle å bli hørt, sier han.

Etter minnemarkeringen på Utøya i dag går Jørgen Frydnes kveldens siste runde og slukker alle lys.

Som de fleste andre nordmenn husker Jørgen Frydnes godt hva han gjorde for fem år siden. Han og kjæresten kjørte fra Oslo, langs Tyrifjorden på vei mot Hardangervidda. De hadde akkurat passert Sundvollen da de hørte nyheten om eksplosjonen i Oslo. De var kommet til Hønefoss da nyheten om at det skjedde noe på Utøya kom. Framme på hytta fortsatte familien å følge med. Det var ikke så ofte foreldrene og de fire søsknene var samlet, og det var fint å være sammen nå. Søsteren hadde tidligere vært på Utøya, på sommerleiren til Sosialistisk Ungdom. Om natta vekket hun broren. «De sier at det er over 80 mennesker som er drept», sa hun.

Tap

Den tunge gåva

De nære tingHelge Torvund illustrasjon: Knut Løvås22. juli 2016

SORG: Tungt, men kan åpne for at vi tenker gjennom livet på en ny måte.

Det er vondt å mista nokon som står oss nær. Men sorga kan gje oss tid til å tenkja over dei store spørsmåla.

Så slentrar og sluntrar og stressar me vidare i våre kvardagar, med graut og grovt brød, med litt saksofonmusikk og ein og annan sydentur som kvess og kvile. Det går på eit vis. Ja, det kan gå både fint og bra, og så kan det krølla og krongla seg til, men det rettar seg vanlegvis ut att. Heilt til noko treff oss, noko som røskar oss ut av det vande. Som plutseleg set oss i ein annan samanheng, der dei kvardagslege tinga kjem i bakgrunnen og dei meir eksistensielle spørsmåla brått rykkar nærare og pustar oss i nakken.