Da jeg gikk på skolen likte jeg aldri at tegnelæreren fortalte oss hva og hvordan vi skulle tegne. Det var bare én ting som var verre, nemlig de gangene vi hadde en ung vikar som sa at vi kunne tegne, male eller forme akkurat det vi selv følte for. For ikke før hadde jeg kommet i gang med noe, så fikk jeg lyst til sette i gang med noe annet. Og hva var nå egentlig en følelse? Jeg var flink til å tegne, men med en sånn oppgave ville de tullebukkene som verken skjønte seg på skyggelegning eller perspektiv plutselig ha like gode sjanser som meg til å lage noe fint.