For noen dager siden var jeg på et kort besøk i Paris. Som siste forberedelse til reisen hadde jeg tatt med meg Erich Maria Remarques bok «Intet nytt fra Vestfronten». Da flyet landet i Frankrike, var jeg fullstendig nedslått av skildringen av tidenes mest meningsløse krig, der folk hakket hverandre i stykker med spader og spyttet lungene ut i skyttergraver fylt av sennepsgass og rotter. Det jeg så på bakken gjorde ikke saken lettere. Det var soldater med maskingevær overalt – de er nå ti tusen i konstant beredskap i de franske byene. Overalt blir man undersøkt; folk sitter ennå på kafeer, men ansiktene er alvorlige. Byen er etnisk delt, og de som på et gitt sted ikke tilhører majoriteten, skynder seg videre.