La oss si, som det så ofte blir sagt, at livet er en reise og hver og en av oss en reisende. Vi blir født og skal dø. Vi reiser fra et sted ingen av oss husker, til et sted ingen av oss vet noe om, og gjennom et landskap man på ingen måte er blind for, underveis, men ser klart først på avstand, kanskje, når strekningen er tilbakelagt. I ettertid tenker man gjerne mindre over alle de små og store problemene man, i en tidligere fase av livet, kunne føle at hverdagen var fylt av, valgene man lurte på, de ulike hensynene man tok; i stedet ser man de virkelig store veiskillene man – den gang – bare gled forbi, nesten umerkelig. Man erkjenner ikke bare at man i enkelte situasjoner kunne valgt annerledes, men at man befant seg i situasjoner hvor man, uten å tenke så mye over det, faktisk gjorde grunnleggende valg.