Lisboa
Runden flyet tar over byen forteller oss at alt er i den skjønneste orden: Himmelen er blå, elven brei som en sjø, bruene monumentale, og byen hvit som snø. På bakken er folk høflige og hjelpsomme. Den økonomiske krisen har satt sine spor: Færre biler på veiene, renere luft, og færre fattige, for turen fra forstedene inn til sentrum er nå for mange uoppnåelig. Det vet du ikke, og kan tilfreds vandre i gatene. Fra det geometriske senteret, bygd med merket stein, én etter én, for å gjenreise byen etter jordskjelvet i 1755, til bydelene som dekker høydene rundt bykjernen, er det så mye å hvile øynene på. Parkene er frodige, trærne vridde, knudrete kolosser. Jeg vet ikke hvor gamle de er, men lurer: Var dere her da karavellene dro til India og fant Brasil fem hundre år tilbake? Ble dere redde for å brenne ned i 1755? Hva tenkte dere da de første skuddene falt i koloniene i 1960-årene?
Les hele Klassekampen på nett
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent