Under en ryddesjau forleden dag kom jeg over en gammel mobiltelefon med tilhørende videoopptak. Et av disse små filmklippene ga meg først gjensynsglede, deretter gjensynsforskrekkelse og i siste instans gjensynsraseri. Dette var en av disse mobilene før Iphone-æraen, noe videokvaliteten var sterkt preget av. Opptaket var tilsynelatende fra en 17. mai-fest i det første kollektivet jeg bodde i og viste en liten klynge av mennesker som hoppet i utakt til musikken og veivet febrilsk med flagg. Jeg dro kjensel på flere ansikter, inkludert mitt eget, så det var altså en annen som hadde filmet dette med min mobil. Vedkommende går etter en kort stund inn på soverommet mitt, der han filmer en eller annen fyr i hawaiiskjorte som lener seg over skrivebordet mitt og snøvler noe uforståelig, før han kaster opp. Aggressivt og målrettet – utover hele bordflaten. Etter å ha gjort seg ferdig, vender spymannen seg mot kameraet og viser to tomler opp. Et rystende syn. Jeg husket at jeg våknet 18. mai til nedspydde og uleselige notatbøker, som ble sterkt medvirkende til at jeg seinere på våren strøk i en eksamen, men hadde i alle disse årene levd i den skamfulle tro at det var min egen skyld.