Det er ikke sjelden i løpet av livet jeg har tenkt at helvete er de andre. Sartres beryktede fyndord betyr ikke det samme for meg hver gang, men slik jeg forstår skuespillet hans, «For lukkede dører», handler det om at hovedpersonen trenger omgivelsenes anerkjennende blikk; det er mangelen på dette som piner ham. Dette behovet kommer imidlertid innenfra, så helvete er med andre ord ham selv. Den himmelske frihet ville vært en fristilling fra det sosiale. Men kan dette overføres til oss andre? Kan man frigjøre seg fra de sosiale omgivelsene – skape seg selv fritt og uavhengig av de andres vurderinger av en? Jeg tviler. Det er enorm makt i det vurderende blikket. Men denne makten kan erobres, ikke minst om du selv har ordet i din makt.