Det er lenge siden pappabåtene forsvant fra fjorden. På lørdag ettermiddag, kanskje allerede fredag, kom far med båten fra byen ut til sommerstedet der mor og barn hadde vært hele uka. Ungene la vel ikke merke til det, men det hendte far livnet til idet båten la til kai. Der stod mamma i en løs og ledig sommerkjole og fikk en landgangsklem av mannen sin. For ungene var det viktigere hva pappa hadde med seg. Det var ikke kiosk på brygga. Sist onsdag hadde mor sagt: – Bare vent til far kommer! Da kalte hun ikke mannen sin pappa, nå var han FAR – refseren, den ytterste autoritet og dommer over ukas rampestreker, fjern og opphøyd i sin rustning fra kontor og butikk. Så hendte det vel at hun glemte å rapportere til høyere hold. Når så far hadde fått av seg dressen og stod der i fjæra med små stikkelsbærhår på bena, var han ikke annet enn en keitet, hatteløs pappa.