Det var selvsagt en feilberegning. Bergen er gradvis blitt episenteret for min skam og min frykt, og det hjelper lite at det sannsynligvis er min egen feil. Det er litt som å bli overrasket og glad over å se noen man ikke sett på lenge, og så går vedkommende bare demonstrativt forbi og nekter å vedkjenne ens eksistens. En nesten vektløs tilstand av forbauselse, selvransakelse, skuffelse og årsakssammenhenger utenfor ens kontroll sprer seg i atmosfæren. Og det er den hyggelige siden av saken.