Fredagens samtale om krig på kontoret utspilte seg som et enerverende ekko i hodet. Om og om og om igjen kunne jeg høre stemmene til disse fehodene av noen kolleger nevne mitt navn som et eksempel på en som ville vært sjanseløs på slagmarken. De anså meg som ute av stand til å ta liv, dersom det skulle bli nødvendig. Å bli ansett som den minst blodtørstige på arbeidsplassen kunne jeg for så vidt levd godt med, men dette var slett ikke ment som et kompliment. Det var blitt satt spørsmålstegn ved min fysikk, mentale kapasitet, ja, maskulinitet generelt.