Israel er en koloss på leirføtter, skriver samfunnsøkonom Peder Martin Lysestøl i sin nye bok om en av Midtøstens kjernekonflikter. Til tross for at landet er en mektig militærstat, risikerer den å rase på sin egen grunn. Interne utfordringer, som økende sosiale og politiske spenninger og endret befolkningssammensetning, kan få det sionistiske prosjektet til å rakne innenfra, mens eksterne faktorer som boikott og kapitalflukt svikter landets økonomi. En annen utenforliggende utfordring hopper han derimot over: de enorme endringene Midtøsten for tiden befinner seg i. Mangelen på regional kontekst er symptomatisk for den norske debatten om Israel og Palestina, der de samme poengene gjentas gang på gang uten at man kommer videre (i likhet med konflikten i seg selv). Israel og Palestina befinner seg ikke i et vakuum. Deres samfunn formes av hva som foregår rundt dem. Mens konflikten mellom israelerne og palestinerne de siste årene har tapt oppmerksomhet til Syria-krigen, den arabiske våren og Den islamske staten, og Midtøsten-debatter stadig arrangeres uten at Israel og Palestina engang blir nevnt, har det nylig kommet minst fem norske bøker om Israel. Blant dem er Lysestøls «Israel» og Vårt Land-redaktør Erling Rimehaugs «Ett land – to folk». Tilfører de noe nytt?