Da jeg besøkte universitetet i Nanjing i november i fjor, traff jeg flere litteraturstudenter som ville skrive doktoravhandling om økologi og litteratur. To av professorene på instituttet hadde sin grad i «animal studies», en grein av økokritikken. Det er kanskje ikke så rart at det i Kina, med sine miljøproblemer, oppstår en interesse for «environmental studies» – det er lettere å diskutere miljøutfordringer akademisk enn politisk. Men også i USA kan man i universitetsbokhandlere finne hyllemeter med økokritikk. Det samme er ikke tilfelle i Norge. Espen Stuelands nye bok, «700-årsflommen. 13 innlegg om klimaendringer, poesi og politikk», er et storstilt forsøk på å gi en oversikt over økokritikkens stilling i Norge og internasjonalt. «Oversikt» er forresten et for lavt temperert ord, for det er et stort intellektuelt og emosjonelt engasjement til grunn for dette arbeidet.