Det var i 2081 og alle var endelig like. Ikke bare for Gud og loven, men på alle måter var de like. Ingen var flinkere enn andre, ingen penere, ingen sterkere eller raskere enn andre. All denne likheten skyldtes artikkel 211, 212 og 213 i grunnloven. Og den utrettelige innsatsen til Amerikas handicap-politi.

Dette er ikke min versjon av 2081, det er Kurt Vonneguts, i åpningssetningene i novellen «Harrison Bergeron», som handler om en framtid der alle er like. Tiltrekkende mennesker er tvunget til å bruke masker, smarte har høretelefoner som med jevne mellomrom forstyrrer tankene deres med høye lyder, og så videre.

Som man kan forvente av Vonnegut, har novellen innslag av hysterisk morsom svart humor – som for eksempel ballettforestillingen der vekter er låst fast til dansernes bein – men til forskjell fra de fleste av historiene hans, bygger «Harrison Bergeron» på et reaksjonært premiss: Likhet kan bare oppnås gjennom å tvinge de mest talentfulle ned på de middelmådige massenes nivå. I science fiction-litteraturen har sosialismen ofte blitt beskrevet slik – grå og dystopisk – noe som gjenspeiler den ambivalensen mange kunstnere føler til kapitalismen. Det er vanlig at kunstnere blir frastøtt av vårt samfunns antimenneskelige verdier og kommersialiserte kultur, men samtidig er de klar over at de har en unik status innenfor dette samfunnet som gir dem mulighet til å uttrykke sin kreative individualitet – så lenge det selger.

Det er selvsagt også en annen grunn til at man ser for seg sosialistiske samfunn som triste og kjedelige: De fleste samfunn som har kalt seg sosialistiske har vært triste og kjedelige.

Vi ønsker ikke å leve i et samfunn uten kreativitet og spenning, og dessuten, hvis disse impulsene blir undertrykket må det finnes en herskende klikk eller klasse som faktisk utfører undertrykkelsen – enten de tror det er til vårt eget beste eller ikke. For det tredje – hvis sosialisme er noe stivt eller statisk vil det ikke kunne erstatte kapitalismen. Den kan med rette kalles mye stygt, men den kan absolutt ikke kalles kjedelig.

Kapitalismen gjenoppfinner seg selv fortere enn noen tidligere økonomisk orden. «Den første livsbetingelse for alle tidligere industrielle klasser», skriver Marx og Engels i «Det kommunistiske manifest», «var å bevare den gamle produksjonsmetoden uforandret. Den stadige omveltningen av produksjonen, den uavbrutte rystelsen av alle samfunnsforhold, den evige usikkerheten og bevegelsen utmerker borgerskapets tidsalder fremfor alle andre». Mens tidligere klassesamfunn desperat har forsøkt å opprettholde status quo, blomstrer kapitalismen ved omveltninger.

Resultatet er en verden i konstant bevegelse. Gårsdagens fabrikkområde er dagens slum og morgendagens hipsterbydel. All that is solid melts into air. Dette er nok en setning fra «Manifestet», og også tittelen på en fantastisk bok av Marshall Berman. Han skriver at det å leve i den moderne kapitalismen er å «befinne seg i omgivelser som lover eventyr, makt, glede, vekst, selvutvikling, ja, alt i verden – og som på samme tid truer med å ødelegge alt vi har, alt vi kjenner, alt vi er».

Men mesteparten av livet er langt fra spennende. Vi jobber for sjefer som vil at vi skal være hjernedøde droner. Selv når en kul ny oppfinnelse kommer til arbeidsplassen kan vi regne med at den før eller siden vil få oss til å gjøre mer jobb på kortere tid. Dette kan kanskje virke pirrende på ledelsens lyster, men for oss vil det bare fylle dagene med mer strev.

De fleste av oss opplever bare kapitalismens spennende sider som noe som skjer et annet sted: nye dingser for rikfolk, ville kjendisfester, fantastiske forestillinger vi kan se fra sofakroken.

At den ofrer individet på samfunnsutviklingens alter, sies å være en av sosialismens redsler: En verden ledet av ansiktsløse byråkrater som tilsynelatende jobber for vårt felles beste. Men det finnes mer enn nok av usynlige og ikke-valgte beslutningstakere under kapitalismen, fra saksbehandleren i helseforsikringsselskapet, som ikke kjenner oss, men som likevel kan bestemme om kirurgien er «nødvendig», til milliardæreide stiftelser som fastslår at skoler de aldri har besøkt er «mislykkede».

Sosialismen innebærer også mange endringer, omveltninger, ja, til og med kaos, men dette kaoset kommer nedenfra, som den amerikanske sosialisten Hal Draper kunne sagt det. En måned etter at de tok makten under den russiske revolusjonen, tok den bolsjevikledede sovjetregjeringen kontrollen over ekteskapet fra kirken, og tillot par å skilles dersom en av partene ønsket det. Disse lovene førte til dramatiske endringer i familiedynamikken og i kvinners liv, noe som kommer til uttrykk i sanger som ble populære på den russiske landsbygda. Skilsmisse kan selvsagt være både frigjørende og hjerteskjærende. Revolusjoner setter alt fra våre ledere til våre elskede i et nytt lys, noe som kan være både spennende og smertefullt.

De revolusjonære var langt unna å ha full kontroll, spesielt over massefattigdommen og analfabetismen som tsaren og verdenskrigen hadde gitt dem i arv. Men selv under slike miserable forhold kunne man i årene mellom Oktoberrevolusjonen og Stalins endelige konsolidering av makten tydelig se begeistringen i et samfunn der nye dører for første gang ble åpnet for klassene som utgjorde flertallet.

Kunst- og kulturlivet eksploderte. Banebrytende malere og skulptører smykket ut torg og møteplasser i de russiske byene med sin futuristiske kunst. Ballett- og teaterscener ble åpnet for et massepublikum. Kulturgrupper og arbeiderkomiteer gikk sammen for å fremme kunst og kunstnerisk skolering på fabrikkene. Filmskaperen Sergei Eisenstein ble verdenskjent for den banebrytende teknikken han brukte i filmene om den russiske revolusjonen.

Det tåpelige premisset i «Harrison Bergeron» ble tilbakevist. Sosialismen regnet ikke talentfulle kunstnere som en trussel mot «likheten», og den så ingen motsetning mellom å anerkjenne individuelle kunstnere og å åpne den tidligere elitistiske kunsten for massen av arbeidere og bønder.

De mulighetene sosialismen åpnet for, og som verden i noen få år fikk et glimt av i Russland, var ikke et sterilt eksperiment kontrollert av en håndfull teoretikere. Det var et rotete og spennende produkt skapt av titalls millioner mennesker som famlet etter en annen måte å styre samfunnet og behandle hverandre på – med alle de ferdighetene, hindrene og nevrosene de hadde tilegnet seg fra livet under kapitalismen i et fattig, krigsherjet land. De rotet det til på alle mulige måter, men de viste samtidig at sosialismen er en virkelig mulighet, ikke en utopisk drøm som går på tvers av virkelige menneskers behov.

Det samfunnet de siktet mot var ett der likhet ikke betydde å senke, men å heve det alminnelige kulturelle og intellektuelle nivået. I de mange romanene, filmene og øvrige kunstneriske overleveringene fra sosialismen finner man lite om økte skilsmisserater og få hissige debatter om kunst. De fleste ser for seg et samfunn uten konflikter. Det er dette som får dem til å virke så uhyggelige – også de som har til hensikt å fremme sosialismen.

For å ha påvirkningskraft som sosialist er det ekstremt nyttig å like mennesker. Ikke menneskeheten som idé, men ekte, svette mennesker. I «All that is Solid Melts into Air» forteller Berman en historie om New Yorks berømte byplanlegger Robert Moses, som jevnet hele nabolag med jorda fordi de sto i veien for de nye motorveitraseene han hadde planlagt. En venn av ham sa en gang at «Moses elsket folket, men ikke som mennesker». Han bygde parker, strender og motorveier som massene kunne bruke, samtidig som han så ned på de fleste arbeiderklasse-newyorkerne han møtte.

Å elske folket, men ikke menneskene, er også et vanlig karaktertrekk hos elitesosialister. De fester heller sin lit til femårsplaner, utopiske plantegninger og å vinne framtidige valg enn til miraklene hundrevis av millioner mennesker kan utføre når de er inspirert og frigjort. Det er derfor deres visjoner for sosialismen er så matte og fantasiløse.

I motsetning til disse elitesosialistene var Marx – som ofte blir framstilt som en isolert intellektuell – en høyrøstet, debattglad, morsom og lidenskapelig person som en gang erklærte at hans favorittordtak var «Jeg er et menneske, og intet menneskelig er meg fremmed».

Jeg har vanskelig for å skjønne hvordan en verden styrt av et flertall av verdens mennesker, med alle våre vidunderlige og provoserende ulike begavelser, personligheter, galskaper og lidenskaper, på noen måte skulle kunne bli kjedelig.

Teksten er et utdrag fra boka «Socialism ... Seriously». Oversatt av Ellen Krystad.

Danny Katch, komiker og forfatter