3. desember holdt president Putin i Kreml sin årlige tale til den russiske statens øverste tjenere; dumaen og regjeringen, kirkens lederskap, byråkrater og offentlige notabiliteter og – via tv-skjermen – folket selv. Om denne talen brukes et spesielt russisk ord, poslanie, som tilsvarer «brev» i den norske bibeloversettelsen. Talen er da også nettopp det: bud til undersåttene om hvilken politikk presidenten ønsker satt ut i livet i det kommende året. På første benk noterte jeg meg særlig statsminister Medvedev og – i full embetsmundur – metropolitt Kirill, overhodet for den russisk-ortodokse kirken. Selv ikke Putins moderne dress, som vanlig av umiskjennelig vestlig snitt, kunne dempe inntrykket av å ha foran seg et arkaisk tablå, en trekant som hos oss gikk av bruk for hundrevis av år siden: en samlet og lydig Nasjon ved føttene til sin Hersker, hvis makt er konfirmert av Kirken. Spørsmålet melder seg selv: Hvorfor er det slik, så gammeldags, i Russland?