November er noe dritt, Paris-gærninger eller ikke. November er en deppemåned. Delvis fordi det er slutten på høsten der noen av os befinner oss i livsløpet. Men ikke bare det. Novemberdeppen har vært der siden ungdommen. Et eksistensielt vemod som første gang dukka opp en julikveld da en tubakompis og jeg, på tjuvperm fra Gardemusiken, krysa Hurumlandet til fots for å rekke ferja over til Drøbak. Da – i den skjønne høysommerkvelden, med turkis krystalhimmel og oker solnedgang over skogen rundt os – da plutselig stryker det inn et nesten umerkelig varsel om høst, som tar os med guarden nede og har vært der til denne dag.