Er vi verdensborgere nok?
I debatten om flyktningkrisen avtegnes en polaritet mellom såkalte sinnelagsetikere og såkalte realister der sistnevnte karikerer førstnevnte som naive og førstnevnte sistnevnte som kyniske. Statistikker er gode redskap når hodet vil forstå. Sterke bilder av nødens ansikt nærer hjertets evne til innlevelse. Men flere enn jeg har vel merket at debattens utgangspunkt, den konkrete menneskelige nøden, nesten kan forsvinne i disse polære posisjoneringers polemiske utgytelser. Denne utgytelseslysten synes å kunne bli et slags bedøvelsesmiddel som i sin konsekvens spinner et nett over realiteten i den katastrofale nøden vi nå er vitne til. Det aller vanskeligste er å føre de to polene sammen; å tenke med hjertet. Men det krever en jeg-opplevelse som ikke lenger kan hente næring utelukkende fra egne kulturelle røtter og verdier. Enhver som har vært i berøring med et slik forsøk vet at man da blir en i indre forstand hjemløs, – og hvem vil være hjemløs?
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn