Dette lyder da som en fiks idé? Tanken meldte seg da jeg i sommer leste Tidens presentasjon av Ida Hegazi Høyers nye roman: Om Carlo Ritter, en misantropisk doktor som – etter å selv ha trukket alle sine tenner, flytter til en øde stillehavsøy for å leve resten av livet som einstøing, nudist og vegetarianer. Men så fort jeg begynner å lese «Fortellingen om øde», og Carlo tar sine første, vaklende steg på øyas lavasvarte strand, innser jeg at det bare er å la fiks-fordommen seile sin egen sjø. Ikke fordi romanen viser seg å være inspirert av faktiske hendelser (det såkalte Galapagosmysteriet); nei, denne prosaen har en integritet og kraft som suger meg inn, og som bør få dem som etterlyser mer fantasi og fortellerglede i norsk samtidslitteratur, til å sukke av tilfredshet.