For en del år siden deltok jeg som daværende leder i Norsk Tegneserieforum på en samling der organisasjoner fra kulturfeltet skulle legge frem sine krav og ønsker. Da jeg etterlyste en tegneseriepolitikk, ga det smil og humring. Ikke utpreget kollegialt, men heller ikke en overraskende reaksjon, med tanke på forestillingen om noe karikert eller lettvint som fortsatt knyttes til begrepet ‘tegneserieaktig’. En tegneseriepolitikk er imidlertid noe så prosaisk som en politikk for å styrke tegneseriefeltet, slik kunstpolitikk eller litteraturpolitikk er en selvfølge.