Morten Strøksnes langer i Bokmagasinet (3. oktober) og siste nummer av Vinduet (3/2015) ut mot norske essayister og det han forstår som en «innsnevring av kampsonen». Ifølge Strøksnes er den toneangivende essayistikken i Norge langt mer opptatt av historie og litteratur, enn av de politiske og sosiale realiteter som regulerer våre hverdagsliv. Som eksempel på dette viser han til innflytelsen fra Michel de Montaigne, som han med støtte i Max Horkheimer avviser som «adelsmann», «apolitisk skeptiker», «resignert», «skuffet», «verdensfjern» etcetera. Og ja: Det er lett å si seg enig i disse karakteristikkene, samtidig som det er nærliggende å reflektere rundt bakgrunnen for dem.