Jeg var flyktning på 80-tallet. Alene på vei til eksil. En ensom ulv klar til å begynne et nytt liv etter et politisk nederlag og påfølgende straff i form av opphold i dystre militære fengsler. I motsetning til dagens flyktninger opplevde jeg likevel ikke en fullskala krig hvor bombene regnet over hodet på meg. Jeg opplevde ikke et kollektivt sammenbrudd av samfunnet, kollektiv angst og desperasjon. Min erfaring var mer på det personlige plan. Tanken på å utføre militærtjeneste i en hær som hadde overtatt makten i landet, fengslet og torturert meg og utallige andre ungdommer, var kafkask. Heller ikke ville jeg risikere å bli sendt for å kjempe mot kurdere og dermed bli en del av undertrykkelsen. Desertør valgte jeg å bli.