Historieprofessoren kan øse av sitt kunnskapsforråd. Der blir det også lett å glemme. Blant annet at publikum består av dobbelt-mennesker – og hvem er ikke det? – som mer begjærlig sluker grums og trivialiteter jo mer dette smaker av nøkkelhull. Et publikum som samtidig kan se ned på egen nysgjerrighet og på sladrehanken, den betrodde som skulle vise seg å være lekk i begge ender. Men fristelsen blir selvsagt iblant for sterk for svake sjeler – som nå for Nobel-direktøren, historieprofessoren som gjorde seg til tyster av slarv som enhver (unntatt media) kunne greid seg like bra uten. Hva han også kan ha glemt er at det er vanskelig å si noe som forteller mer om omverdenen og historien, enn om den som