Filmer har det med å falme; de færreste overlever en mannsalder. Coppolas «Gudfaren» er et unntak. Særlig den første i trilogien, med Marlon Brando i rollen som den aldrende Don Corleone, er like mesterlig i dag som da den ble laget for førti år siden. Om vi dveler ved de mørke interiørene, Brandos mimikk eller de lange linjene i fortellingen, så tiltvinger filmen seg vår innlevelse, identifikasjon, fascinasjon. «Gudfaren» er rett og slett en av Hollywood-estetikkens mest overbevisende knockout-seire over virkeligheten. Det er synd å måtte si det, for egentlig fortjener jo ikke mafiabossen og drittsekkene hans en millimeter innlevelse, identifikasjon, fascinasjon fra skikkelige folk.